ET AV LANDETS FÅ ÆRFUGLMUSEER.

I mai 2019 sto ærfuglrøkter Eivind Hansens museum ferdig til å ta i mot besøkende. Allerede på åpningsdagen var et sekstitalls antall personer innom. -Imponerende! var den hyppigste kommentaren å høre.

Her i museet vårt er det samlet alt som tenkes kan av det som hører til rundt ærfuglens særegne plass i kystkulturen vår. Som kjent er ærfuglen vårt aller første husdyr.

Eivind har sammen med gode hjelpere både pusset opp bygget og i tillegg samlet mangt og meget som også er en viktig del av vår identitet: Såvel om Selværs historie som mye av det som også hører til livet her ute på Helgelandskysten.

Museet ligger på venstre side av veien, snaut to steinkast nord for lokalbåtkaia.

Åpningstid: Inntil videre er muséet åpent døgnet rundt.

Entré: 50 kr vil verdsettes.

Har du spørsmål, så ta gjerne en prat med Eivind: Mobil 416 38 827.

NYBUA BLIR OGSÅ KALT LEIFBUA

På forvinteren 1918 - før skreifisket satte inn - lot en av Selværs grunneiere, Anton Olsen, oppføre en en av øyas siste rorbuer, derav navnet Nybua. Den trengtes for enda et knippe av de omkring 400 fiskerne som årlig søkte til øya under det rike skreifisket som setter inn i februar. På det tidspunktet fantes det allerede et trettitalls slike sjøbuer på Selvær. I dag er det kun noen få igjen av disse rorbuen hvor de aller fleste lå i det smale Selværsundet på over en kilometers lengde; en ypperlig havn for disse båtene. Det ble sagt at man kunne krysse sundet tørrskodd, så tett lå disse børingene tofte ved tofte.

EN VIKTIG DEL AV SELVÆRS HISTORIE

Fiskernes kapell fungerte i fiskeesongen også som sykestue,. Her er var det også en rikholdig landhandel og folk ellers på øya tilbød det som ellers måtte trengtes, nybakt brød, mjølk eller hjelp til å reparere både klær, utstyr og båt. Det var et yrende folkeliv her i disse ofte både storm- og regnfulle vingermånedene her ute i havgapet. I denne perioden hvor befolkningen på Selvær kunne mangedobles, bodde det både prest og emisær her. (Se fiskernes kapell.)

Nybua dekket med andre ord et viktig behov for et krypinn med køyer oppetter langs veggene samt både koke- og spiseplass til langveissfarende fiskere. En hver som kjenner Johans Bojers “Den siste viking” kan levende forestille seg hvordan det levde seg her på denne tiden.

Johan Stangen kjøpte etter en tid denne rorbuasom ligger lengst sør i det lune Selværsundet. Det var kommet nye tider og med det også nymotens fiskebåter. Disse båtene var både tryggere og større. I tillegg var det var nå mulig å både bo og spise ombord.

I 1948 flyttet to unge ektepar inn i hver sin del av Nybua:

1. Petra, født Martinsen, og Magnus Hansen inn i rorbua, mens planene om å bygge et seg eget hus tok form. Brødrene Torstein og Eivind kom til verden og etter sju år flyttet de alle sammen inn i eget, selvbygget hus noen hundre meter øst for Nybua.

2. På samme tid flyttet Leif Stangen, Magnus´ halvbror, inn sammen med sin ektefelle, Oddbjørg. De bodde i den andre halvdelen av nybua. Her vokste brødrene Leif-Arne og Tom opp. Familien ble brått rammet av en dyp tragedie, da den toårige Tom druknet etter at han hadde falt uti sjøen, rett nedenfor Nybua.

I 1972 flyttet også denne lille familien over i egen bolig like overfor. Etter den tid har det ikke bodd folk i rorbua. Leif innredet så bua om til eget verksted.

I 2017 ble bygget med sitt verksted overført til brødrene Eivind, Knut og Magne. I løpet av noen få år og ved en felles innsats ble bygget restaurert “rund baut”. Eivind innredet først eamuséet i nordenden av bygget. Utvendig ble det lagt ny bordkledning, nye vindiuer og dører satt inn. Huset var knapt til å kjenne igjen.

i 2022 ble så innvendige i de tre øvrige rommene; kjøkken, stue og soverommet tatt fatt i. Nå kom gammel gulvkledning og de brede tømmerbordene hentet fram og rommene innredet.

I stua, “Leif´s salun”, finner du enkelte oppslag som blant annet beskriver Selværs sentrale rolle her på Helgelandskysten under siste verdenskrig, i motstandskampen mot okkupanter og vårt eget NS. Tyskland hadde stasjonert en stor kontingent av sine opptil 430 000 soldater i landet og solide befestninger her i nord. Dette i påvente av de alliertes invasjon som var forventet også via Helgeland og derfra sørover mot Tyskland, og ikke kun via Normandie, slik det endelig ble. I ettertid ble det allment kjent at statsminister Winston Churchill nettopp hadde et sterkt ønske om dette nordlige alternativet og at hjemmefronten i Norge skulle forberede en slik invasjon, som gikk under navnet “Operasjon Jupiter”.

Det hører med til historien, at Liv Grannes fra Mosjøen var en sentral dobbeltagent i denne virksomheten og siden ble Norges høyest dekorerte kvinne under den andre verdenskrig.

I 2022 produserte NrK en dokumentar (klikk) om hennes og motstandsbevegelsens virksomhet her på Helgeland.

Churchill viste seg å møte stor skepsis til “Operasjon Jupiter” blant sine militære rådgivere. Men fortsatt var Selvær i perioden1941 - 43 mottaker av store mengder våpen som kom hit med fiskefartøy via Shetland, for så å bli mellomlagret på Selvær før en minst like risikofylt videre transport inn til fastlandet.

Både hjemmefronten og sivile satt sine liv og også tryggheten for sine nærmeste på spill med denne virksomheten. Flere lokale deltakere i ulike former for illegal virksomhet ble alvorlig skadd eller drept under trefninger med tyske soldater.

Andre ble arrestert, fengslet og torturert av det norske statspolitiet eller det tyske Gestapo. Rinnanbanden - som den ble kalt - var noen farlige medløpere til okkupantene og stå bak en rekke av raidene som tyske tropper gjennomførte, også her ute rundt Selvær.

Det medførte arrestasjoner av sivile menn og unggutter, avhør og som regel løslatelse i mangel av bevis. Andre av disse partisanene arrestert, torturert og siden henrettet, enten her i landet, ofte på Akershus frdtning, eller sendt til tukthus i Tyskland og siden skutt der. Enkelte bare uker før freden kom. Enkelte overlevde oppholdet i tysk tukthus og vendte først hjem etter en viss ventetid. Dette i mangel av organisert hjemtransport fra et Tyskland lagt fullstendig i ruiner Da de endelig kom hjem til Norge, var disse mennene som regel merket for livet.